Ertesnapperen (Latin: Pisum Avicula) er en voldsomt irriterende fugl. Den er “godt tenkt” som vi kaller det her på Hadelandet, men det hjelper så veldig lite i praksis. Fuglen har nemlig en voldsomt provoserende oppførsel. Ikke ovenfor mennesker, men imot andre dyr og spesielt sin egen rase.
Ertesnapperen er en liten og ørneaktig fugl. Mindre enn sin artsfrende ørna, og mye større enn de andre “snappe”-artene: Gjerdesnapper, Mentalsnapper og Veggsmutten. Den er nok litt krenket av sin småvokste størrelse, men bruker sin noe sinte fremtoning ellers for alt det er verd.
Arten er meget utryddingstruet. Ikke fordi den blir jaktet på eller fordi kampene den tar mot egen rase ender fatalt, men rett og slett fordi evolusjonen har gitt denne fuglen den uvanen at den kaster egne egg på andre fugler og dyr – rett og slett bare for å være irriterende. Denne oppførselen betinger at det må verpes noe så infernalsk, for å holde arten med nye avkom.
Det er både hoer og hanner som sloss på denne måten, men de gjør det på forskjellige måter. Ofte skilles det på måten disse “kranglene” oppstår. Mens hannen går rett til angrep, starter hoenes kamper med en voldsom kakling, for deretter å utarte til eggkasting og truende oppførsel. Etter kampen er det sjelden noen klar vinner, men ofte kan tiden straks etter preges av en øredøvende stillhet, ettersom ingen av hoene vil kommunisere med hverandre på flere dager.
Hannene kaster mindre egg, men kampene er ikke mindre opphetet av den grunn. Det kan gå så hett for seg at noen av eggene faller til bakken som speilegg. Kampene ender som regel i at det dannes nye vennskap og relasjoner mellom individene, og man har sett tilfeller der hele flokker er koblet sammen i “storfamilier” etter slike hendelser.
Kakling mellom hoer og hanner forekommer, men da som regel ved at hoa kakler voldsomt en kort periode, hvorpå hannen bøyer seg i et slags underkuelsesrituale. Sjelden eller aldri utarter det her til eggkasting, men man har sett slike tilfeller der et enkelt egg har kommet i høy fart fra redet og bommet på hannen like ved. Straks etter er skogen preget av den samme stillheten som ofte oppstår etter kamper mellom hoene. I svært mange tilfeller har odontologene merket seg at det ofte skjer spontan hekking umiddelbart etterpå, eller samme kveld.
