Domtrost (Latin: Mutus Consolatio) er en trekkfugl med sterke individuelle trekk, som ikke ligner på noen trost i det hele tatt. Den ble avtrostet i 1963, men fikk etter en lengre søknadsprosess beholde artsnavnet neste artsrevisjon. Hannen dominerer artens synlighet i naturen, og kjennetegnes ved sin helt spesielle hodepryd som kan til forveksling ligne det vi mennesker avskriver som hentesevis. Hannen velger gjerne partner basert på utseende og lite annet. Derfor er det til forveksling ofte at hoa er både og yngre og penere enn sin mannlige motpart.
Domtrosten er teoretisk basert på en delvise krysning mellom dompapp og trost og er mest utbredt på det Nord-Amerikanske fastlandet, men det har vært observert enkeltindivider også på øyene rundt. Det har også hendt at den har gjort korte stopp over til Europa og Asia, for deretter å vende tilbake til overvintring syd på kontinentet.
Domtrosten kjennetegnes ved sin ordenssans. Den har ofte bygget seg rede i toppen av hule høye trær i urbane strøk, og frekventerer helst akademiske miljøer, til tross for at dens eget formelle opphav er heller udefinert. Den omgir seg ofte med andre arter, helt på tvers av de naturlige skillelinjene naturen har gitt. Påfallende ofte forsøker den ved høymælt språk å øve dominans over arter som intellektuelt er den overlegen.
Ikke slik å forstå at domtrosten er dum. Tvert imot, men selv erfarne teoretiske odontologer lar seg overraske over at den spesielt i stell av fjærpryden tar seg vannover hodet. Påfallende er det også at hodepryden ser ut til å være ekstremt motstandsdyktig mot både vann og vind. Selv når den er trukket helt hjem – den trekker nemlig helt hjem – ligger hodepryden støtt slik den ligger.
Hannen er veldig opptatt av å verne om sitt revir. Den har flere slike reder, som kun er den. Flere av disse besøker den sjelden eller aldri, men man har sett tilfeller der den har lånt ut slike steder til artsfrende mot gjentjenester og vederlag.
Tross sin noe dominerende natur ser Domtrosten ut til å være populær blant dyrene i skogen. En liten gruppe pattedyr kjemper seg fortvilet inn på dens enemerker, men blir ofte slått tilbake. Man har sett tilfeller der lederugla sin flokk er gått stillferdig inn på andre fuglers enemerker, til voldsomt høylytt kakling fra disse, selv lenge etter at flokken har trukket sydover igjen.
Domtrosten har heller få svakheter. Den kan opptre engstelig. Da reagerer den med sinne og sverger hevn. Det skjer som regel bare når den trues med en urettferdig dom.
Ellers er det at den har noe uryddig forhold til hvordan den markerer revir, så er det mest påfallende at den blir veldig fort forkjølet. Dette skyldes nok trekken. Man har også observert klare endringer i væremåte og fremtoning, utfra om den føler seg truet eller ei.
