Hei allr sitt.
Po dag jeg har skriver til er met tung hjert och mye my tåre po øy. Det var som vara i morker tunnel och ikke finne vei ut!
Liven kan vara som en veldig storer vits, men noen gang er det inga vits endå och er det er inge som ler.
Nor noe som vi veldig glad for forlater sitt, det føles som stor, tung bjorn har hopper po brysten vårt. Vi puste blir mye vanskelig, som den er på topp av veldig høy fjell. Hver ene lille ting minner sitt om dem vi har mister. Det er som och vara i veldig trist film, men ingen gi seg popcorn for o se po!
Vi gå rund i verden som vandrende skygg och av våre tidliger seg selv. Ingen ser po oss, ingen horer po oss. Vi rope ut, men ingen
svare. Det vara som vara i stille, veldig stille skog, men alle tre blive vekk.
Men po slutt, selv om den virke mye, mye morkt no, det vara et lite och lys prikk i den fjern. Gjennom tåre og smert, vi begynne och se verdi po alle fine minne vi dele med dom vi elske. Vi holde diss minne po små, glitre diamant i bokser vor och vi ser po dem – vi smile litt – selv nor tore renne.
So even om den kanskje aldri helt kan fulle tomme rom i hjerten vor – vi har fortfarande finne trost po hverandr. Vi stotte hverandr gjennom dem vanskeligr tid – som to bjorner klemmer mye mye hard.
For om slutt even vi aldri glemme smert – vi vil alltid huske kjarlighet.
Och den er den som holdr oss opp. Et veldig stor och sterk russisk bjorn. Veldig sterk bjorn som aldri gitt opp: Meg!
