– Folk skulle bare visst hvor mange barn som dør av brokkoli hvert år, sier han. Magne Tisme (11 år) mener at nok får være nok etter at han siste uke fikk påskeegget. Nesten to uker forsinket fikk han et påskeegg stappet til randen av en eneste stor brokkolibunt.
– Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller skrike”, forteller han til Avisen. Når anmelder han foreldrene til barnevernet.
– Greit at mamma og pappa har sine rare vaner og kulturer fra hjemlandet, sier han; – men dette ligner ikke grisen! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Foreldene Okkülth og Transve ler så de rister, når Gugels utskremte besøker dem i millionvillaen på Oslos bedre vestkant. – Den gutten har jo ikke humor, svarer far, Okkülth – mens Transve er mer usikker på hvem moren er.
Transve forsvarer spøken med at de hadde langt noen sjokoladekuler under brokkolien, men sønnen ser ikke ut til å ha favnet om spøken. Mandag neste uke tok han foreldrene for retten, etter å ha anmeldt dem til barnevernet. Han regner med av de kan komme til å måtte dekke saksomkostninger, skadeserstatning og mer til.
– Jeg tror ikke pappa og muligens mamma er klar over hvor mange barn som dør av brokkoli hvert år?, forklarer han.
Vi kan ikke dy oss, og spør og tallmateriale.
– Det er sikkert mange hundre tusen – hver eneste dag, svarer han engasjert.
En forferdelig dag
Det er alltid en hyggelig anledning når han får påskeegg på vei til hytta helt innerst i Groruddalen.
Pappa, Okkülth Tisme (108) kan ikke få fullrost hytta innest i dalen; – Her kan vi sitte i ro og mak på terrassen på kveldene og kjenne den trygge lukten fra E6 Nord som dundrer forbi der nede og høre lyden visle mellom høstløvet, mens vi ser solen stå opp over Ellingsrudåsen.
Denne turen skjedde ikke det, for Magnes del.
– Det pleier alltid å være et stort og fint egg som ligger bak i bilen når vi skal reise, sier han; – Det er langt fra Smestad til Furuset, så det kan være greit å han noe godteri som niste i baksetet. Man må jo passe på blodsukkeret sitt. Denne gangen skjedde altså ikke det. Det var ikke noe egg i bilen og det dukket ikke opp noen egg på veien heller.
Først på påskeaftens morgen, på lørdagen skjedde det noe uventet. Magne stod tidlig opp. Og ganske riktig, der på stuebordet lå et egg. Det er et lite kjipt og rosa egg. Det var ingen tvil om at det var riktig egg, for det stod Magne skrevet med tusj under.
– Jeg ble så provosert, forteller han; – Ikke bare var det et rosa jenteegg. Gutter skal jo ha gutteegg. Vi skal ikke ha noe små og teite hønseegg. Store gutter skal ha ekte haneegg!
Magne kladde resolutt på seg og haiket ned til Stovner Politikammer. Der valset han rett inn og anmeldte foreldrene til både politi, regjering, barnevern og Norsk Kennelklubb.
– Man må jo tenke på hønene også i en sånn situasjon, forklarer han om henvendelsen til Kennelklubben.
Nå er foreldrene anmeldt, og far Okkülth og Mor Transve, ja faktisk hele familien Tisme venter på formell henleggelse. Det gjør ikke Magne. Han tror saken får bred støtte i rettsvesenet.
– Dette er en viktig formell sak for barns trivsel og trygghet i Norge, sier han: – Jeg vil tro denne saken går til Høyesterett først og siden får gå nedover i rettssystemet, helt til NAV. Foreldre må lære seg at her i dalen er det vi gutta som ruuler!
